Skrevet av:
Maria Bakkeid,
Privat helsesøster,
www.lillemini.com
Nyfødte er fantastiske vesener:
De har evne til å feste blikket på mamma og pappa - riktignok for en kort stund.
De har evne til å snu hodet mot mammas stemme om hun snakker til babyen fra den ene siden - og har tålmodighet til å vente litt...
Like etter fødsel har de evnen til å krabbe oppover mammas mage og finne frem til brystet - dersom de blir gitt nok tid og får litt støtte.
De har evne til å følge en rød ball med blikket 180 grader - om de er våkne, oppmerksomme og har ro i kroppen.
De har evne til å suge, lage vakuum, puste og svelge omtrent med en gang de er født.
Noen av dem har til og med evnen til å krølle seg sammen som en liten ball, lukke øynene, stenge verden ute og få nok ro og søvn til å takle denne store, bråkete, grenseløse og bråkete verden som de plutselig må forholde seg til i det de blir født.
De fleste har imidlertid behov for en litt myk overgang fra mammas varme, gyngende, tette, trange, trygge mage.
Teorien om "Det fjerde trimester", som blir mer og mer vanlig å benytte både i ulike fagmiljøer og blant foreldre, går ut på at vi mennesker egentlig hadde hatt godt av tre måneder til i mammas mage. Idet vi mennesker blir født er vi nemlig nokså umodne:
Vi har begrenset evne til oppnå kontakt med verden.
Vi har begrensede evner til å regulere kroppstemperatur og våre stressnivåer.
Motorikken vår kjennetegnes av mye kaotiske bevegelser og refleksbevegelser.
Men fordi vi mennesker har en så stor hjerne, så må vi bli født etter ca 40 uker, rett og slett for at dette store hodet vårt skal kunne klare å passere fødselskanalen.
(foto: Catherine Schultz Photography)
En nyfødt kalv reiser seg og står på beina 1 time etter fødsel, finner frem til kuas jur og løper snart rundt. Hvis vi imidlertid legger et nyfødt barn ned på et stellebord vil vi ofte se at:
Hun slår ut med armene (noe som kalles moro-refleksen eller “startles”).
Hun vipper fra side til side, hun skjelver kanskje litt, og puster litt ujevnt og hurtig.
Hun kan få endringer i hudfargen som indikerer stress.
Armene og beina beveger seg noe hakkete og kaotisk, hun strever med å fokusere blikket.
Hun trenger hjelp og støtte fra foreldrene sine for å finne roen.
Nå har menneskebarnet et helt annet potensiale for utvikling enn den spretne kalven, men helt i starten er hun helt og holdent avhengig av å få hjelp til absolutt alt.
Overgangen fra mammas trygge mage til verden utenfor, kan for mange nyfødte oppleves brå og brutal, og de strever med å finne roen. Et spedbarn som ikke kjenner seg trygg vil raskt bli urolig og naturlig nok begynne å gråte.
Men hvis vi forsøker å etterligne noe av den tilværelsen barnet var vant til på slutten av svangerskapet vil vi kunne oppleve at den nyfødte roer seg, slapper av i kroppen og kjenner seg trygg.
Denne etterligningen kan vi ofte gjøre med bare noen små grep, og mange foreldre gjør mye av dette automatisk, uten å egentlig kanskje tenke over hvorfor de gjør det.
Det å ligge på ryggen på et flatt underlag kan være enormt utfordrende for et nyfødt spedbarn. Mange nyfødte har rett og slett ikke balanse og stabilitet i kroppen til å takle det. Vi kan tenke oss at det er som om vi skulle ligget på ryggen på en smal balansebom: Det ville vært enormt anstrengende, og i alle fall ikke et sted hvor det var spesielt lett å finne roen og sovne. Men hva får vi beskjed om på sykehuset idet babyen er født? Jo; barnet ditt må sove på ryggen. Allerede her begynner det å bli vanskelig for noen søte små…
Så hva gjør vi da? Når babyen gir uttrykk for at hun bare vil være tett inntil mamma eller pappa? De fleste vil gjøre det eneste riktige:
Allerede på 80-tallet begynte man i Bogota, i mangel på kuvøser, å eksperimentere med såkalt “kenguruomsorg”, altså mye hud-mot-hud-kontakt mellom foreldre og premature nyfødte. Resultatene vekket oppsikt; babyene vokste bedre, de holdt jevnere kroppstemperatur, de utviklet seg bedre nevrologisk, foreldrene knyttet seg raskere til babyene sine… Nå er kenguruomsorg normen i prematuravdelinger over hele verden. Massiv forskning dokumenterer effektene.
Men hva med de fullbårne barna? Her henger vi litt etter vi i den vestlige verden... Fortsatt putter vi nyfødte babyer i rullende plastbokser på hjul på sykehuset. Selvsagt trenger vi sengen! Men nyere erfaringer på barselavdelinger peker mot at mye hud-mot-hud-kontakt har tilsvarende effekt hos de fullbårne barna som hos de premature. De siste årene har fler og fler sykehus også her i Norge gjort noen grep! De har innført bæretuber på barselavdelingene. Så får man en slags utenpå-magen-livmor. Erfaringene fra jordmødre og foreldre er så langt veldig gode.
(foto: KAM Care Design)
Men hva så når vi må legge babyen ned om natten? Når mamma og pappa selv skal sove? Da føles plastboksen ofte uendelig stor og grenseløs for den lille kroppen. Også her kan vi med noen enkle grep gjøre tilværelsen i sengen litt mer “livmor-aktig”:
Vi kan svøpe, slik at armene ligger trygt og tett inntil kroppen og moro-refleksen hemmes.
Vi kan legge sammenrullede håndklær tett rundt den lille kroppen (bortsett fra rundt hodet) som en trygg støtte.
Vi kan la henne få sparke mot fotenden av senden eller mot en fast pute, slik at hun kjenner at det er en slags trygg, stødig grense her.
Vi kan legge våre varme hender oppå brystet og rugge lett frem og tilbake.
Vi kan bruke stemmen vår - den trygge mamma- eller pappa-stemmen som hun har hørt i flere måneder allerede.
Og av og til må vi ta opp igjen. Og gi den trygge kroppskontakten.
La henne kjenne lukten, varmen, stemmen, roe ned igjen.
Og kanskje må hun sovne der, og så venter vi en stund.
Så svøper vi og legger vi henne ned i “redet” igjen. Kanskje må det redet være i foreldrenes seng, slik at mamma kan hvile den trygge, varme hånden sin på den lille kroppen.
Hun våkner ofte. Hun er tross alt vant til å få næring kontinuerlig i magen. Plutselig skal det deles inn i måltider… Og magesekken er så bitteliten...
Så går mammaen og pappaen rundt i en døs på dagen.
Med gulp på skjorta, ringer under øynene, så slitne som de aldri har vært før.
Med tårene litt løst i øyekroken og hormoner som skvulper over.
Men så øre og lykkelige som de aldri har vært før.
(foto øverst: Catherine Schultz Photography)
Legg igjen en kommentar