En historie om hjemmefødsel

Jeg vil gjerne dele noe veldig personlig med dere, nemlig min egen fødselshistorie. Grunnen til at jeg velger å gjøre dette, er at det var en fantastisk fin opplevelse og jeg er veldig glad for at jeg valgte å føde hjemme. Føde hjemme? Da jeg gikk gravid med mine første to visste jeg ikke at dette var et alternativ en gang. Man får ofte inntrykk av at å føde på sykehus er det eneste valget man har, det informers sjelden eller aldri om at hjemmefødsel faktisk er et alternativ. Er det eventuelt snakk om hjemmefødsel tenker mange at dette er risikofylt og litt vel alternativt. Men hva er vel mer naturlig enn å føde hjemme? Med erfarne jordmødre til stede og mulighet for rask transport til sykehus om noe i verste fall skulle gå galt, følte hvertfall vi at dette var et trygt og flott alternativ til sykehusfødsel.

Jeg skal ikke stikke unner en stol at fødsel er både vondt og intenst og tiden som følger en berg og dalbane av følelser, usikkerhet, lykke og barseltårer om en annen. Men å få føde i kjente omgivelser, med mennesker man er trygge på – er jeg overbevist om at reduserer stressnivå og angst i forbindelse fødselen. Og dermed smertenivå.

Den 29 mai var jeg 5 dager over termin, disse overtidsdagene er lange og det er en lettelse å kjenne at det endelig begynner å murre. At kroppen begynner å komme inn i en egen rytme, at det ikke er til å ta feil av – riene er i gang. Ikke voldsomme, men uten tvil. Det hadde vært en fantastisk maimåned, med sol og varme – denne dagen var intet unntak. Tidlig på ettermiddagen hintet jeg at noe var på gang og familien var ute I hagen for å plukke friske syrinblomster til meg som ble fordelt I buketter og plassert på oppholdsrom. Veldig deilig å kunne gjøre seg klar til fødsel hjemme, ingen sykehusbag som skal pakkes, ingen stressende biltur til sykehuset.

Litt før kl 17.30 begynte vi å notere tidspunkt på riene.

Dagen gikk og familien var sammen hele dagen, da kvelden kom fikk lillebror ligge oppe hos storesøster i og med at fødselen skulle foregå i 1 etasje. Riene kom fortsatt jevnlig, men var såpass overkommelige at jeg kunne delta i hverdagsysler. Etter at barna hadde lagt seg rundt kl 19 sendte jeg melding til den ene jordmoren om at noe var i gjære. Tilbakemelding fra en entusiastisk jordmor som var klar for å pakke kofferten sin og finne veien ut hit!

Vi brukte kvelden på å slappe av og se på en lystig film (latter virker visst smertestillende!) og vi gikk tidlig i seng i håp om å få noen timer på øyet før det ble for intenst. Mannen sovnet nok raskere og tyngre enn meg, men jeg vekket ham ved hver rie så han fikk notere tidspunkt og varighet.

Riene var fortsatt overkommelige og det kan ha noe med puste – og avslapningsteknikker jeg brukte og hadde forberedt meg på i forkant av fødselen. Dette kan mine om å gå i transe, også kalt fødselshypnose. Dette er et fantastisk flott verktøy å bruke i forbindelse med fødsel, det bidrar til at man blir avslappet i kroppen – noe som vidre fører til mindre anspenthet, stress og smerter. Jeg vil anbefale alle fødende å lese boken Hypnobirthing – om ikke for å føde i transe, få et annet syn og fokus på fødsel. Ofte hører man om smerten, risiko og de negative sidene. Hypnobirthing har motsatt fokus – på at det er fullt mulig å føde (så og si) uten smerter, angst og frykt – men å la kroppen og urinstinkt ta over.

Rundt kl 02 ringte vi jordmor og ga beskjed om at riene nå var såpass sterke at de nok kunne begynne å ta turen utover. Det var veldig befriende å holde sengen isteden for å stå opp og gjøre seg klar for kjøretur og møte med ukjent helsepersonell for så å bli plassert på et annet føderom. Deretter forholde seg til vakstskifte og andre usikkerhetsmomenter.

På soverommet vårt var det dempet lys, syrinduft og stearinlys. Trygt og varmt. Og rolig stemming. Man fikk ro til å gå helt inn i seg selv og forberede seg på resten av fødselen. Det var kun meg og mannen min, den personen jeg føler meg aller tryggest sammen med.

Før klokken 04 var jordmødrene på plass. Rolige, positive og trygge. De lot oss være i vår egen boble på soverommet, det var aldri noe stress med hyppige undersøkelser eller andre avbrudd. Ting fikk gå sin gang og vi fikk bestemme. Det føltes veldig godt at de var så avslappet og følte seg som hjemme – mannen var innom stua for å slå av en prat og koke kaffe. De lagde seg mat på kjøkkenet og jeg kunne på soverommet høre at det var god stemming. Så slappet de av og ladet opp på sofaen før siste innspurt.

Riene ble sterkere og jeg merket at det ble vanskeligere å holde roen på samme måte som jeg hadde gjort fra starten av. Nå var det ikke lenge igjen.

Som kjent fra mine to tidligere fødsler “starter” siste fase med oppkast. Kvalmen kom og det ble noen runder med spy i og mellom riene. Deretter fulgte pressetrangen.

Alt gikk veldig fort derfra. Planen var i utgangspunket å føde i badekaret vårt, men jeg synes det var godt å ligge der jeg lå – tanken på å forflytte seg fristet minimalt. Ikke alt kan gå som planlagt, og helt greit er jo det! Å få føde i sin egen seg er jo absolutt helt greit.

I det pressriene startet hørte jeg at det taslet små ben ned trappa og der sto plutselig 3 åringen i døråpningen. Jeg i min egen verden fikk ikke helt med meg reaksjonen hans og jeg spurte om han ble redd da jeg registrerte at han forsvant igjen. Neida, han smilte fra øre til øre – kunne jordmødrene berolige meg med. Han matte bare på do før han løp opp for å hente storesøster (7 år). Begge kom ned igjen og fikk med seg de siste rundene med pressrier og at lillesøster til slutt kom til verden. Jeg var på forhånd spent på hvordan de ville reagere på akkurat dette – ville de bli redde eller bekymret? Det ble de altså ikke, som jordmødrene også kunne fortelle på hjemmebesøket – skjønner små barn og storesøsken mer enn vi kanskje tror. De forstår at dette er en naturlig hendelse og at alt som følger med ikke er farlig. “Mamma jobber”.

Lillesøster kom til verden kl 07.41(FOR en følelse!) og ble lagt på brystet, mannen i sengen ved siden av oss og stolt/begeistret storesøster + storebror ved sengekanten. Stolte og fornøyde jordmødre i bakrunnen. Helt perfekt. Storesøster fikk klippe navnlestrengen, veldig stor stas. Jordmødrene har fokus på sen avnavling, den skal få pulsere ferdig før den klippes.

Morkaken fikk jeg selvsagt ta vare på siden jeg hadde ønske om det.

Nødvendige undersøkelser i etterkant, før vi fikk den lille jenta vår i sengen sammen med oss igjen. Nå skulle vi bare nyte hverandre og bli bedre kjent. I fred og ro.

Jordmødrene ble hos oss noen timer etter fødselen, de satt ved kjøkkenbordet for å fylle ut nødvendige papirer mens vi fikk ro. Før de dro spiste de frokost sammen nybakt far og storesøsken, mor og helt ny datter slappet av på soverommet. Stemningen var god, latteren satt løst og det var veldig godt å se/høre hvor fort de største barna knyttet seg til jordmødrene!

Så var det plutselig bare oss. Det var herlig å kunne stable seg på bena i eget tempo, tusle ut på kjøkkenet og lage akkurat den maten som lystet der og da. Dusje i egen dusj. Det var nydelig vær, vi kunne etter hvert sitte litt på terassen og se de største barna leke på trampoline og i vannsprederen. Vi sov i egen seng med den lille skatten mellom oss. Jeg tenkte utallige ganger “hvorfor har jeg ikke gjort dette tidligere”? Hadde jeg kunne spolt tiden tilbake hadde jeg valgt hjemmefødsel med de to første også, uten tvil!

Ting kan selvsagt gå galt ved hjemmefødsel, i likhet med sykehusfødsler – dette er jo noe ingen kan si noe om på forhånd. Ofte er fedrene (min mann inkludert) mer skeptiske til dette enn mor som kanskje helst kommer med forslaget. I ettertid er mannen glad vi tok det valget vi gjorde og han anbefaler det hjertlig videre. Han følte seg fra start til slutt trygg, inkludert og aldri i tvil om at fødselen skulle gå greit.

Dagen etter fødsel kom jordmor og hennes mann som er fødselslege på hjemmebesøk og tok undersøkelser som ellers blir gjort på sykehuset. Dag 3 kom den andre jordmoren på besøk og tok de siste nødvendige prøvene bl.a. Igjen – deilig å bare få være hjemme!

Man velger med hjemmefødsel bort mulighet for smertelindring, men akkurat den lindringen vil jeg si man får igjen i tryggheten og roen en hjemmefødsel innebærer. Det er hvertfall min erfaring! Min første fødsel var preget av frykt og usikkerhet og førte nærmest til dødsangst da det sto på som verst. Dette er jeg overbevist om at har veldig mye med smertenivå i forbindelse med fødsel å gjøre. Akkurat dette kan man lese me rom i boka Hypnobirthing. Jeg tok også noen timer med hypnoterapeut, for å komme litt “inn” i akkurat dette. Igjen, et fantastisk verktøy man kan bruke i flere situasjoner enn bare fødsel.

I dag, en håndfull år etter fødsel sitter vi kun igjen med gode minner og vi har blitt møtt med mye positivitet I forhold til at vi valgte hjemmefødsel. Dette er en, om man kan si det, harmonisk og skånsom mate å komme til verden på for babyen – uten stress og smertelindring, i egne omgivelser. Og det er uten tvil en opplevelse som knytter familien tettere sammen. Såfremt forløpet er uproblematisk selvsagt.

Har du erfaring med hjemmefødsel eller tanker rundt dette? Del det gjerne med oss!